06
Jul i Patzún:
Pølsefest, tinnitus og tre par
fjollete maiskolbe-holdere.
Patzún, 25. desember 2014
LILLE JULEAFTEN
Lille juleaften dro jeg og Aurora dro til nabobyen for å kjøpe
julegaver. På kvelden var det fest med alle gutta fra nabohusene.
Grilling og flatfyll, en årlig tradisjon så vidt jeg har forstått.
Aurora hadde også lyst til å bli med, men vertsfaren hennes ga
henne ikke lov. Sånn er det her, det er veldig stor forskjell på å
være gutt og jente. Som dere ser på bildet er det ingen jenter
på festen.
Grillfest med gutta.
SÅ SMALT DET
Julefeiringa her er litt som nyttår i Norge. Alle barna kjøper inn
kinaputter (les: bomber) og småfyrverkeri som smeller jevnt og
trutt gjennom hele desember. Jeg har fått høre at det er mange
av barna som får hørselsskader på grunn av dette. Faktisk var jeg
ikke så langt unna å få det selv:
Jeg hadde nettopp vært på supermarkedet for å kjøpe en flaske
rom og cola til kvelden (av en eller annen grunn hadde dette
blitt min oppgave) da det tilfeldigvis eksploderte en kinaputt
(les: bombe) rett ved siden av meg. Fly forbanna (og midlertidig
døv på det venstre øret) ble jeg stående å speide etter dritt-
ungene – men de var selvfølgelig langt avgårde. Så da hadde jeg
ikke noe annet valg enn å gå hjem. Hele juleaften gikk jeg med
en propp i det venstre øret fordi jeg leste på nett at stillhet
skulle hjelpe, og første juledag var tinnitusen heldigvis borte.
JULEAFTEN
Men tilbake til julefeiringa. Vi brukte hele dagen på å vente og
gjøre i stand, og først klokka 23.30, etter siste gudstjeneste,
begynte folk å komme. Vi var hele storfamilien samla – 30
personer pluss en baby (vertsfamilien til Aurora er i slekt med
min, så Aurora var også her). Vi spiste tradisjonell guatemalsk
mat og lekte pakkelek. Når man er 30 personer sier det seg selv
at ikke alle kan gi gaver til alle, så på forhånd hadde vi trukket en
hemmelig venn som vi skulle kjøpe gave til (verdi: ca. 30 norske
kroner). Etter maten og pakkeleken gikk vi opp på taket og så på
fyrverkeri, og i to/tre-tida på natta dro folk hjem. I det store og
det hele en veldig verdig julefeiring for to nordmenn langt
hjemmefra.
God stemning på juleaften.
JULEGAVEN MIN
Som gjest i huset (og rik europeer) syntes jeg at jeg også måtte
gi en gave til vertfamilien min, og vi hadde på forhånd blitt
anbefalt å ta med oss noen norske gaver til Guatemala. Før jeg
dro hadde jeg derfor kjøpt et flott kjøkkensett i matchende rødt
til vertsfamilien i Patzún: Slikkepott med rødt Mariusgenser-
mønster, to røde grytekluter og tre par røde
"maiskolbe-holdere". La meg forklare: Små, runde
gafler til å stikke inn på hver side av en maiskolbe,
sånn at man kan spise maisen uten å grise seg til
på hendene. Jeg kan huske at jeg var fornøyd
med å ta med meg noe praktisk, ikke bare
troll og tull, selv om jeg
visste at jeg skulle til
et mais-land med
sikkert alle tenkelige
mais-redskaper.
Her i huset er det få mais-redskaper.
Vi bruker sjelden kniv, spiser stort sett med én gaffel eller
én skje. Det går maur på spisebordet vårt, men de børster vi
bare vekk. Vertsmora og vertsbroren min pusser aldri tennene
og vasker seg aldri på hendene, selv etter at de har vært på do.
Vi har en serviettpakke på bordet, men den har bare blitt satt
fram til meg – vertsmora mi bruker skjørtet sitt. Alt dette er
kanskje sjokkerende, men dette innlegget handler ikke om
urenslighet, det handler om hva jeg hadde med meg fra Norge:
Maiskolbe-holdere? Virkelig?
Man bruker hendene. Ferdig med det.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med maiskolbe-holderne mine,
men at jeg ikke kunne gi dem til vertsfamilien min var hvertfall
sikkert. De hadde ledd av meg alle sammen. De hadde ledd av
min skepsis for å spise med hendene, og de hadde ledd av det
vestlige overforbrukssamfunnet jeg kommer fra.
SÅ GAVENE MINE BLE:
– Vertsmora mi: Slikkepott (ikke sikker på om hun skjønte hva det
er), grytekluter (ikke sikker på om hun noen gang får bruk for dem),
julekrus og melkesjokolade (hun er gal etter sjokolade).
– Vertsbroren min: Termoskopp og melkesjokolade.
– Nærmeste vertsfetteren min: Sigarpakke (med rødvins-smak!)
– Min hemmelige venn, en mor i 40-åra: Kjedelig vannmugge med
blomsterdekorasjoner.
