06

Jul i Patzún:

Pølsefest, tinnitus og tre par

fjollete maiskolbe-holdere.

Patzún, 25. desember 2014

LILLE JULEAFTEN

Lille juleaften dro jeg og Aurora dro til nabobyen for å kjøpe

julegaver. På kvelden var det fest med alle gutta fra nabohusene.

Grilling og flatfyll, en årlig tradisjon så vidt jeg har forstått.

Aurora hadde også lyst til å bli med, men vertsfaren hennes ga

henne ikke lov. Sånn er det her, det er veldig stor forskjell på å

være gutt og jente. Som dere ser på bildet er det ingen jenter

på festen.

Grillfest med gutta.

SÅ SMALT DET

Julefeiringa her er litt som nyttår i Norge. Alle barna kjøper inn

kinaputter (les: bomber) og småfyrverkeri som smeller jevnt og

trutt gjennom hele desember. Jeg har fått høre at det er mange

av barna som får hørselsskader på grunn av dette. Faktisk var jeg

ikke så langt unna å få det selv:

Jeg hadde nettopp vært på supermarkedet for å kjøpe en flaske

rom og cola til kvelden (av en eller annen grunn hadde dette

blitt min oppgave) da det tilfeldigvis eksploderte en kinaputt

(les: bombe) rett ved siden av meg. Fly forbanna (og midlertidig

døv på det venstre øret) ble jeg stående å speide etter dritt-

ungene – men de var selvfølgelig langt avgårde. Så da hadde jeg

ikke noe annet valg enn å gå hjem. Hele juleaften gikk jeg med

en propp i det venstre øret fordi jeg leste på nett at stillhet

skulle hjelpe, og første juledag var tinnitusen heldigvis borte.

JULEAFTEN

Men tilbake til julefeiringa. Vi brukte hele dagen på å vente og

gjøre i stand, og først klokka 23.30, etter siste gudstjeneste,

begynte folk å komme. Vi var hele storfamilien samla – 30

personer pluss en baby (vertsfamilien til Aurora er i slekt med

min, så Aurora var også her). Vi spiste tradisjonell guatemalsk

mat og lekte pakkelek. Når man er 30 personer sier det seg selv

at ikke alle kan gi gaver til alle, så på forhånd hadde vi trukket en

hemmelig venn som vi skulle kjøpe gave til (verdi: ca. 30 norske

kroner). Etter maten og pakkeleken gikk vi opp på taket og så på

fyrverkeri, og i to/tre-tida på natta dro folk hjem. I det store og

det hele en veldig verdig julefeiring for to nordmenn langt

hjemmefra.

God stemning på juleaften.

JULEGAVEN MIN

Som gjest i huset (og rik europeer) syntes jeg at jeg også måtte

gi en gave til vertfamilien min, og vi hadde på forhånd blitt

anbefalt å ta med oss noen norske gaver til Guatemala. Før jeg

dro hadde jeg derfor kjøpt et flott kjøkkensett i matchende rødt

til vertsfamilien i Patzún: Slikkepott med rødt Mariusgenser-

mønster, to røde grytekluter og tre par røde

"maiskolbe-holdere". La meg forklare: Små, runde

gafler til å stikke inn på hver side av en maiskolbe,

sånn at man kan spise maisen uten å grise seg til

på hendene. Jeg kan huske at jeg var fornøyd

med å ta med meg noe praktisk, ikke bare

troll og tull, selv om jeg

visste at jeg skulle til

et mais-land med

sikkert alle tenkelige

mais-redskaper.

Her i huset er det få mais-redskaper.

Vi bruker sjelden kniv, spiser stort sett med én gaffel eller

én skje. Det går maur på spisebordet vårt, men de børster vi

bare vekk. Vertsmora og vertsbroren min pusser aldri tennene

og vasker seg aldri på hendene, selv etter at de har vært på do.

Vi har en serviettpakke på bordet, men den har bare blitt satt

fram til meg – vertsmora mi bruker skjørtet sitt. Alt dette er

kanskje sjokkerende, men dette innlegget handler ikke om

urenslighet, det handler om hva jeg hadde med meg fra Norge:

Maiskolbe-holdere? Virkelig?

Man bruker hendene. Ferdig med det.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med maiskolbe-holderne mine,

men at jeg ikke kunne gi dem til vertsfamilien min var hvertfall

sikkert. De hadde ledd av meg alle sammen. De hadde ledd av

min skepsis for å spise med hendene, og de hadde ledd av det

vestlige overforbrukssamfunnet jeg kommer fra.

SÅ GAVENE MINE BLE:

– Vertsmora mi: Slikkepott (ikke sikker på om hun skjønte hva det

er), grytekluter (ikke sikker på om hun noen gang får bruk for dem),

julekrus og melkesjokolade (hun er gal etter sjokolade).

– Vertsbroren min: Termoskopp og melkesjokolade.

– Nærmeste vertsfetteren min: Sigarpakke (med rødvins-smak!)

– Min hemmelige venn, en mor i 40-åra: Kjedelig vannmugge med

blomsterdekorasjoner.

Go to main page
Previous
Next