Før vi dro til Guatemala ble jeg

enig med meg selv om at det

blir viktig å føle seg hjemme de

stedene vi bor, ikke bare bo der.

Nå er vi ferdig på språkskolen og

har flytta tilbake til Patzún. Her skal

vi bo de neste to månedene mens vi

jobber på barneskole. Men å føle seg

helt hjemme er lettere sagt enn gjort.

Det er så mye som er forskjellig.

​

En dag ved middagsbordet fortalte vertsmora mi

en historie fra Norge. (Da Guatemala ble ramma av et

stort jordskjelv i 1976 og vennskapsbåndene mellom Norge og

Guatemala ble etablert, var vertsmora mi en del av den

guatemalske delegasjonen som ble sendt til Norge.) Hun fortalte

at de var bedt i et bursdagsselskap, og i inngangspartiet måtte

alle ta av seg skoene og henge fra seg jakkene før de kunne gå

inn. Jeg venta på fortsettelsen, men dette var historien. Folk

måtte ta av seg skoene og henge fra seg jakkene.

​

Jeg har selv med meg et par tøfler i bagasjen, men de har jeg

ikke fått bruk for. Her i Guatemala er det ingen som bruker

tøfler. Alle går med sko inne. Det er heller ikke så vanlig å kle av

seg når man kommer inn. Tvert imot. Rommet mitt, og de fleste

rom generelt, har betongvegger og flisgulv, ingen panelovner

eller varmekilder. På morgenen og kvelden er det bikkjekaldt,

men jeg klager ikke. Jeg pakker på meg alt jeg har av ull og

varme klær.

​

Heldigvis er det varmt vann i dusjen. De dagene vi har vann, vel

og merke. Vi har vann på tirsdager, torsdager og lørdager. Den

første gangen jeg dusja skjønte jeg ikke hvorfor det lå en klut

oppå krana, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte tegninga.

Strømmen er nemlig ikke i orden, så hvis man ikke bruker kluten,

får man støt. Men hvis de lever bra med kluten, lever jeg bra

med kluten.

​

I bagasjen har jeg også med meg en del bøker, og for å kunne

lese på senga tenkte jeg å gå til innkjøp av en liten lampe til

det provisoriske nattbordet mitt. Patzún er et tettsted med

godt over 20.000 innbyggere, men her finnes det ingen butikker

som selger lamper. Kun lyspærer. I Guatemala virker det ikke

som om man bruker lamper, det trengs ikke. Hvert rom er

utstyrt med en kraftig pære midt i taket som lyser opp hele

rommet. Ferdig med det.

​

Jeg håper ikke jeg er kravstor, jeg prøver bare å føle 

meg hjemme. Men i Norge har vi flere ting og enda

flere penger. Her i Patzún klarer folk seg rett og

slett med mindre, det er en annen måte å leve på.

​

En slags lampe fikk vi riktignok tak i. Vertsmora

mi undersøkte saken nærmere, og for et par

dager siden kom hun inn på rommet mitt med

et søtt, lite nattlys for barn, dekorert med Disney-

figurer, til å plugge rett inn stikkontakten.

​

Så nå trenger jeg bare å finne en butikk som

selger skjøteledninger.